Ute på en ensom øy!

Se, hva jeg fant! Tre måke egg;) Så fant et annet sted å sitte! Men det var som att jeg fikk noe til å tenke på. Her ute på denne øya, ligger det tre overraskelser og venter på å klekkes. Det er som inne i hodene våres noen ganger...ligger noen ideer, drømmer og utfordringer som ligger og venter...

Mon tro hva som ventes når disse tre klekkes ut? Og hva som skjer når vi lar våre ideer, drømmer og utfordringer komme ut!!!!   

En.....to.....tre..., fant og en annen liten kunst som prater om tre skatter som er gjemt!
La oss forme og skape det som er ment for denne sesongen, for dette året. I tro, frimodighet og uten frykt.
Kanskje det er "flyge-skolen" for baby fulglene som ligger foran...

Han er mitt håp og min tilflukt!

I en tid der følelsene og tankene er litt overalt, ble jeg minnet om en salme fylt med håp og tro! 

Hos Gud finner jeg min styrke, min trøst, mitt håp og min tilflukt.  

 

"Bare hos Gud er jeg stille,

fra ham kommer min frelse.

Bare han er min klippe og min frelse

og mitt vern, jeg skal ikke vakle.

Hvor lenge kan dere alle gå løs på en mann

for å slå ham i hjel?

Han er jo en lutende vegg,

en nedbrutt mur.

De legger planer om å støte ham ned,

ned fra hans høyde, de elsker svik.

De velsigner med munnen,

men forbanner i sitt indre.

Bare hos Gud skal jeg være stille,

fra ham kommer mitt håp.

Bare han er min klippe og min frelse

og mitt vern, jeg skal ikke vakle.

Hos Gud er min frelse og min ære.

Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.

Stol alltid på ham, dere folk,

øs ut deres hjerte for ham!

Gud er vår tilflukt."

Salme 62

Noen ord fra Guds munn..

Romerbrevet 12
 La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. 
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.

Hebreerbrevet 10
La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast.

Vi gjør vår plikt

Jeg kryper gjennom møkk, kloakk, gjørme, snø og kulde. Det skylder jeg deg.

Kjære alle sammen, dere som sitter hjemme, kanskje i en god stol og nyter vinterens kalde sjarm. Dette er til deg, om du så er statsminister eller tigger, om du er ett eller 100 år, så er det deg jeg i dag ønsker å nå. I dag sitter jeg et sted i nord, der været er litt hardere og dagene litt kortere. Jeg ønsker meg fra tid til annen hjem. Jeg har valget, men jeg drar ikke. Jeg er soldat, jeg er vernepliktig.

Utfører en plikt

Jeg utfører en plikt som jeg har overfor dere som har sett til meg hver dag til jeg var gammel nok til å klare meg på egen hånd. Jeg gjennomfører noe mange der hjemme bare fnyser av og ikke forstår hvorfor jeg vil bruke tiden min på. «Kan du ikke bare nave i stedet?» sier de.
Ja, trist, men sant, det kan jeg. Tjener bedre på det, gjør jeg også. Men jeg skylder deg mer enn som så. Jeg skylder dere alle en tjeneste. Den utfører jeg i det øyeblikket du leser dette. Jeg ønsker av hele min sjel å være beredt, hvis det noensinne skjer et angrep mot deg og dine. En trussel som vokser og vokser.
Jeg trener for å bli best. Ingen av dem jeg tjenestegjør sammen med, ville engang nølt med å ta opp uniformen, hjelmen, et våpen og førstehjelpsskrinet for å dra dit faren truer og stå der i fremste linje slik at du og dine kan føle dere trygge.

Hvorfor jeg gidder

Vi blir trent hardt og røft, slik at vi blir best. Men likevel når jeg er hjemme, spør folk hvorfor jeg gidder. Jeg gidder fordi jeg ønsker deg det beste, og hvis noen skal stå der med et våpen og forsvare deg, så håper jeg for din skyld det er en som er blitt trent til det. Og likevel ser dere ned på oss.
Vi gjemmer oss i nord, hvor vi ser deg, men aldri blir sett tilbake på. Det blir færre og færre av oss her oppe.

Kjære dere der hjemme: Mannen eller kvinnen bak uniformen er ikke skummel, det kan til og med være meg. Og jeg ønsker dere med hele min sjel alt vel.
Vær så snill: ikke se ned på meg og mine medsoldater for det. For vi ønsker deg bare alt godt.
 
Soldat 20 år, artikkel fra Aftenposten 22 november 2012